Norske
Sorah Abasa ( He frowned ) - Verses Number 42
عَبَسَ وَتَوَلَّىٰ 
( 1 )  
Han rynket pannen og vendte seg bort
أَن جَاءَهُ الْأَعْمَىٰ 
( 2 )  
fordi den blinde kom til ham.
وَمَا يُدْرِيكَ لَعَلَّهُ يَزَّكَّىٰ 
( 3 )  
Men hva vet du, kanskje vil han rense seg,
أَوْ يَذَّكَّرُ فَتَنفَعَهُ الذِّكْرَىٰ 
( 4 )  
eller komme til ettertanke, så formaningen kan være til gagn for ham?
أَمَّا مَنِ اسْتَغْنَىٰ 
( 5 )  
Men den som er seg selv nok,
فَأَنتَ لَهُ تَصَدَّىٰ 
( 6 )  
ham tar du vel imot,
وَمَا عَلَيْكَ أَلَّا يَزَّكَّىٰ 
( 7 )  
skjønt det er ikke ditt ansvar om han ikke renser seg.
وَأَمَّا مَن جَاءَكَ يَسْعَىٰ 
( 8 )  
Men den som kommer til deg full av iver
وَهُوَ يَخْشَىٰ 
( 9 )  
og frykt,
فَأَنتَ عَنْهُ تَلَهَّىٰ 
( 10 )  
ham overser du.
كَلَّا إِنَّهَا تَذْكِرَةٌ 
( 11 )  
Nei sannelig, dette er en påminnelse,
فَمَن شَاءَ ذَكَرَهُ 
( 12 )  
og den som vil, legger seg den på minne,
فِي صُحُفٍ مُّكَرَّمَةٍ 
( 13 )  
på ærverdige blad,
مَّرْفُوعَةٍ مُّطَهَّرَةٍ 
( 14 )  
opphøyde og rene,
بِأَيْدِي سَفَرَةٍ 
( 15 )  
ved skriveres hender,
كِرَامٍ بَرَرَةٍ 
( 16 )  
edle og fromme.
قُتِلَ الْإِنسَانُ مَا أَكْفَرَهُ 
( 17 )  
Død over mennesket! Hvor utakknemlig han er!
مِنْ أَيِّ شَيْءٍ خَلَقَهُ 
( 18 )  
Av hva har Han vel skapt ham?
مِن نُّطْفَةٍ خَلَقَهُ فَقَدَّرَهُ 
( 19 )  
Av en sæddråpe har Han skapt ham, og så fastsatt rammen for ham.
ثُمَّ السَّبِيلَ يَسَّرَهُ 
( 20 )  
Derpå har Han lagt til rette hans vei.
ثُمَّ أَمَاتَهُ فَأَقْبَرَهُ 
( 21 )  
Så lar Han ham dø og bringer ham i graven.
ثُمَّ إِذَا شَاءَ أَنشَرَهُ 
( 22 )  
Derpå, når Han vil, gjenoppvekker Han ham.
كَلَّا لَمَّا يَقْضِ مَا أَمَرَهُ 
( 23 )  
Nei, sannelig, han har ikke utført det Han påla ham!
فَلْيَنظُرِ الْإِنسَانُ إِلَىٰ طَعَامِهِ 
( 24 )  
Så la da mennesket betrakte sin føde!
أَنَّا صَبَبْنَا الْمَاءَ صَبًّا 
( 25 )  
Vi har latt vannet strømme rikelig,
ثُمَّ شَقَقْنَا الْأَرْضَ شَقًّا 
( 26 )  
og så laget Vi små sprekker i jorden.
فَأَنبَتْنَا فِيهَا حَبًّا 
( 27 )  
Og i dem har Vi latt korn vokse,
وَعِنَبًا وَقَضْبًا 
( 28 )  
og vinstokker og grønnsaker,
وَزَيْتُونًا وَنَخْلًا 
( 29 )  
oliven og palmer
وَحَدَائِقَ غُلْبًا 
( 30 )  
og trefylte haver
وَفَاكِهَةً وَأَبًّا 
( 31 )  
og frukt, og fôr,
مَّتَاعًا لَّكُمْ وَلِأَنْعَامِكُمْ 
( 32 )  
til glede for dere og deres fe.
فَإِذَا جَاءَتِ الصَّاخَّةُ 
( 33 )  
Men når drønnet kommer!
يَوْمَ يَفِرُّ الْمَرْءُ مِنْ أَخِيهِ 
( 34 )  
På denne dag flyr mannen bort fra sin bror,
وَأُمِّهِ وَأَبِيهِ 
( 35 )  
sin mor og sin far,
وَصَاحِبَتِهِ وَبَنِيهِ 
( 36 )  
sin hustru og sine barn.
لِكُلِّ امْرِئٍ مِّنْهُمْ يَوْمَئِذٍ شَأْنٌ يُغْنِيهِ 
( 37 )  
På denne dag har enhver en sak som opptar ham fullt.
وُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ مُّسْفِرَةٌ 
( 38 )  
På denne dag vil det være ansikter som stråler,
ضَاحِكَةٌ مُّسْتَبْشِرَةٌ 
( 39 )  
og ler og er fulle av fryd.
وَوُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ عَلَيْهَا غَبَرَةٌ 
( 40 )  
På denne dag vil det være ansikter fylt av støv
تَرْهَقُهَا قَتَرَةٌ 
( 41 )  
og dekket av mørke:
أُولَٰئِكَ هُمُ الْكَفَرَةُ الْفَجَرَةُ 
( 42 )  
Disse er de vantro, de syndefulle.